Det regner sidelengs. Vindusviskeren nærmer seg makspuls. Kun flytoget lyser opp på vei til Gardermoen. Det er november. Ganske nitrist. Men vi ser lys i enden av avgangshallen. Vi skal nemlig på samme fly som halvparten av landets pensjonister.

Etter en omfattende innsjekking («Kan de som bruker litt ekstra tid på å ta seg ombord i flyet vennligst komme til skranken nå»), er vi endelig på vei til Malaga, til den spanske solkysten, til Caros nye hjemby Fuengerola – til Costa Del Caro.

Vi badet cirka hver dag.

Utrolig deilig temperatur i vannet…

Vi kan blogge i vei om rødvin, merkelige dyr i klesbutikkene, deilig tapas, rødvin, gatene som vaskes hver eneste dag, strandpromenaden, restauranten vi hadde for oss selv, rødvin, bussen vi hadde for oss selv, og at vi badet i sjøen, men det er jo umulig å komme utenom rødvin.

Neida. Det er selvfølgelig mulig å komme utenom rødvin. Man har da øl.

Man klarer seg uten rødvin.

Nok tull. Saken det er umulig å komme utenom, er selvfølgelig den runde kula vi alle tre har elsket å sparke på siden vi var små, som sørget for at våre veier krysset hverandre og som har gitt oss enormt mye glede i så mange år.

Men du trodde kanskje at Caro hadde lagt opp? At hun var ferdig. Det trodde vi også. Så ble vi med på stadion. Og skjønte at dette var alvor. Caro gjør comeback. Men ikke som keeper…

Vi har kost oss så mye her nede at vi rett og slett velger å ta med Caro hjem til cupfinalehelgen. Hun blir til onsdag, og er å treffe på byen både fredag, lørdag og søndag;) Caro reiser ned igjen til Costa´n på onsdag. Så er det bare å håpe at treneren ikke kansellerer kontrakten fordi hun har vært borte fra et par treninger…

Costa´n er heldig som har verdens beste Caro hos seg<3 Tusen takk for oss. Hilsen Ingrid og Hanne

Noen ganger i diverse sammenhenger, har jeg fått spørsmål om hvem som er mitt forbilde. Som jeg har sagt før så er det mange mennesker jeg ser opp til på fotballbanen, uten at jeg nødvendigvis har en klar favoritt.

Utenfor banen derimot finnes det ingen tvil, det er bestemor! Nå er jeg generelt utstyrt med noen fine kvinnemennesker i familien min, men jeg og bestemor har alltid hatt et spesielt bånd. Bestemor var ganske ung da hun fødte mamma på samme måte som mamma var ung da hun fødte meg. Alderforskjellen har derfor vært ganske liten mellom hvert ledd. Dette har ført til at jeg har kunnet ha med besteforeldre i slalombakken gjennom hele oppveksten og at de kommer ned til Spania for å feire jul med meg om en drøy måned.

Hva er det så som er så spesielt med dette mennesket som fyller 72 år i dag? Jeg vet faktisk ikke hvor jeg skal begynne..bestemor er selvfølgelig gammel nok til å være pensjonist, men det hindrer henne ikke fra å jobbe…mye. Når hun ikke er på jobb så er det alltid noe som må gjøres; mat må lages, klær må vaskes/strykes/brettes, gulv må vaskes eller planter må vannes. Hagen ser alltid strøken ut og jammen er det ikke et nytt jordbærland i hagen nå også. Ikke så rent sjeldent så kommer det også en tlf med spørsmål om jeg trenger ny genser, sokker eller andre ting som kan strikkes, det tar jo nemlig ikke noe tid. Alltid finner jeg hjemmelaget syltetøy i fryseren, hjemmelaget brød på benken og hjemmelagede kaker overalt. I julen våkner jeg alltid opp til en julestrømpe som nesten er på størrelse med meg selv og frokost som står og venter. De over hundere nissene som er rundt i huset har alle fått sin årlige prat hvor de har mulighet til å fortelle hvordan de har hatt det siden sist.

Ofte har jeg også hatt med meg et treningsprogram opp i julen, den som blir med meg på alle øktene og passer på at alt blir gjort, det er bestemor. Faktisk har det hendt at jeg har blitt vekket med klar beskjed om at nå skal det trenes.

I sommer var det jeg som fikk rollen som sjåfør mens beste inntok baksetet med hver sin drink…det er bare fantastisk.

Likevel, det jeg setter mest pris på er at bestemor (og bestefar) alltid har tid til meg og de har alltid råd å gi. Vet ikke hvordan du rekker å få tid til alt, men det er jo ikke rart at jeg tror maten vokser i kjøleskapet og at alt annet av husarbeid gjør seg selv. Klarer jeg noen gang å bli halvparten så bra som deg så har jeg nådd langt i livet.

GRATULERER SÅ MASSE MED DAGEN, BESTEMOR <3

Jammen blir det ikke en ekstra tur hjem til Norge før jul også. Niso (spillerforeningen) har noe de kaller for karrieredag for sine medlemmer. Dette er tre timer hvor de gjennomgår hvilke muligheter som finnes etter at karrieren er avsluttet. I tillegg lærer man å skrive CV og lignende. Det vil i tillegg bli noen innlegg fra Olympiatoppen, noe som er veldig relevant for meg og min utdannelse. Da NISO i tillegg dekket reise og hotell så takket jeg ja umiddelbart. Gleder meg veldig til dette og får i tillegg med meg cupfinalen:)

Håper alle har en fin helg der hjemme, jeg skal snart ut å møte Katri Nokso og kjæresten hennes som jeg kjenner fra Wolfsburg og Lillestrøm. De er her nede på golfferie så da passet det bra med et lite møte. Hurra!

Spent gjeng lader opp til kamp

Rett etter at jeg flyttet ned til Spania så satt vi en gjeng og fulgte med på trekningen av Champions League. I det Liverpool trakk Real Madrid bestemte vi oss for at dette måtte vi få med oss og bestilte umiddelbart billetter. Likevel har dette vært en fjern tanke helt til dagen plutselig var her. Vi skulle dra tidlig på tirsdag og bli over til i går, før vi satte kursen hjem.

Mektig stadion

Jeg har vært på en del stadioner tidligere, men jeg tror faktisk denne er den kuleste. En intim stadion med bratte tribuner slik at man ser bra uansett hvor man sitter. Stemningen er nok likevel hakket hvassere andre steder, til tross for at det var 85.000 innenfor portene.

Kampen i seg selv var vel ikke mer enn middels. Liverpool har ikke vært i storslag den siste tiden og stilte heller ikke med sitt beste mannskap fra start, men for en gangs skyld kom dette litt i andre rekke. Tiden forsvant hvertfall bare og plutselig var kampen over.

På morgenen da vi skulle dra, sendte jeg melding til Christoffer (som jeg dro med) og sa han måtte ta med masse klær. Værmeldingen viste ned mot 3 grader i hovedstaden og jeg pakket derfor en bag full av superundertøy, dunjakke, lue og votter. Møter gutten på togstasjonen i Fuengirola og hva har han med seg? Pass, lommebok og telefon, i tillegg til det han har på seg (jeans, drakt og genser)…gutter ass!!

På vegne av Christoffer sender jeg en varm takk til de som fant på at man skulle bygge inn store varmelamper på tribunen (jeg måtte kle av meg underveis)

85.000 tilskuere

Spillerne gjør seg klare

Forsøkte å legge inn en video fra den kjente Champions League-hymnen, men er ikke så flink med videoer enda. Egentlig litt synd ettersom dette er er noe som gir meg gåsehud hver gang.

Ble uheldigvis tap, 1-0

Hardbarkede supportere

Herlig opplevelse

Etter kampen tok vi en matbit før det bar til sengs og hjem neste morgen. Fikk dessverre ikke sett så mye av selve byen, men en tur som dette frister til gjentakelse. Da har jeg i såfall lyst til å oppleve mer enn bare kampen, tror nemlig Madrid har litt å by på.

Fremover nå blir det skole, skole, skole og litt trening frem til jeg starter en maratonrunde med besøk som varer til over nyttår. Som jeg gleder meg til å se igjen folk og vise de byen min. Forrige uke gjennomførte jeg faktisk ti treningsøkter på minst en time ellers har det blitt mye kjemi. Kjenner jeg blir uvel bare med tanken av det ordet. Er fryktelig mye å sette seg inn i og ikke minst huske, men har ikke akkurat noe valg.

Etter kamp (han er ikke alltid så sur)

Slapper av og fordøyer inntrykkene (kofferten har han på seg)

Mine to til høyre, Figen sin til venstre

Nå er det tid for quiz, ettersom vi ble månedsvinnere for oktober så får vi til og med gratis drink i dag. Satser på at vi fortsetter trenden og vinner hele semesteret, da blir det middag ute spandert av skolen.

Klokken 13 sparkes siste serierunde i gang og jeg gleder meg som en unge. Jeg ligger fortsatt i senga, planen var å komme meg ut å få unna ukens 9. økt før kampen, men kjenner at det får vente. Endte opp på en pub med jentene på laget i går og da gikk klokken fort, men mer om dette senere.

I dag vil jeg nemlig vie dagens blogg til en legende, en av mine nærmeste venner, en kaptein med stor K.

På lag for første gang på 13 år

Da jeg kom til Vålerenga første gang var jeg 17 år og året var 2000. Jeg kom til et 1. divisjonslag med mange gode, unge, spillere for å få matchtrening og hjemmebanen het Bislett. En av de første jeg la merke til var ”veteranen” Hanne Mellingsæter. Hun hadde allerede vært i klubben noen år og var en spiss som scoret mål i massevis.

Etter ett år ble jeg hentet tilbake til Asker mens Hanne fra Groruddalen ble værende i Enga. I løpet av få år forsvant både spillere og trenere fra Vålerenga og klubben måtte ut av toppfotballen og ned i 2. divisjon, kun en ting var som det alltid hadde vært; Hanne spilte for Enga.

Jeg hadde gleden av å spille med de beste i både Norge og utlandet og vant både serien og cupen flere ganger. Parallellt med dette levde Enga i skyggen vår og de eneste gangene det var byderby, var i cupens startfase hvor den eneste spenningen var hvor mye vi ville vinne, eller de gangene rekruttlaget vårt stod på motsatt halvdel. Da jeg spilte mine store kamper så kom det alltid en tekstmelding fra Hanne i timene før kampen og jeg vet hun ville byttet plass med meg. Ikke som i Caro mot Hanne, men selvfølgelig som i Enga mot Røa.

Etter siste seriekamp i 2013

Men så begynte noe å skje i Enga, som nå spilte sine hjemmekamper ute på Valle Hovin. Cecilie Berg Hansen tok over laget og innførte et nytt begrep; treningskultur. Hun tiltrakk seg også nye spillere og de visne trærne på Valle begynte igjen å få farge. Den som spiret mest var selvfølgelig Hanne Mellingsæter. Hun ble omskolert til midtstopper og gikk i løpet av et par år fra å være hobbyspiller til å bli en toppidrettsutøver. Enga rykket opp, først en gang så en gang til og nå skulle klubben virkelig spise kirsebær med de store i norsk kvinnefotball.

Kalenderpiker

Da jeg i fjor vår stod uten klubb kom Enga på banen som en reddende engel, akkurat som de gjorde 13 år tidligere, og gjorde valget for meg enkelt. Alt var forandret…ny trener, ny hjemmebane, ny divisjon og selvfølgelig; Hanne Mellingsæter. Det ble et emosjonelt møte i gangene på Valle da veiene våre igjen krysset etter å ha vært adskilt både med år, divisjoner og triumfer. Skal innrømme at jeg følte meg liten da jeg igjen var tilbake i gangene på Valle, men da jeg møtte Hanne og tårene trillet så skjønte jeg at dette var rett. Valget ble lett, gleden over å få spille med en legende betydde mer for meg enn både penger og medaljer og jeg har ikke angret ett sekund. Allerede i første treningskamp var Røa motstander og undertegnede fikk en smell i kampen. Kaptein Mellingsæter går rett i strupen på motspiller og forteller klart i fra at hennes keeper, holder de seg unna. Det jeg ikke så før etter kampen var at Hanne også fikk seg en trøkk i samme situasjon, bare mye ganger verre. Det spilte derimot mindre rolle, keeperen hennes er hellig. For meg er det sånn en kaptein skal være!!! For en høst dette skulle vise seg å bli, etter å ha vunnet stort sett alt denne høsten, endte vi rett utenfor pallen og vi spilte oss frem til en semifinale i cupen mot Avaldsnes. Denne situasjonen var som tatt ut av et eventyr, Enga feiret 100-årsjubileum og klubben kunne nå sin første cupfinale på kvinnesiden. Jeg kommer alltid til å ha en bismak i munnen fordi jeg ikke kunne bidra til å gi Hanne denne opplevelsen. Vi tapte stort på vestlandet og så drømmen forsvinne i det fjerne, dette kommer til å plage meg så lenge jeg lever.

Uansett, 17 (eller er det 18?) sesonger i samme klubb sier sitt. Flere på laget var knapt født da Hanne snøret sine første fotballsko i den kongeblå drakta. I vinter var vi en gjeng fra laget som dro på hyttetur og det ble en opphetet diskusjon, Hannes standpunkt; hva er best for Enga. Jeg har mer enn en gang hørt at; jeg sitter gjerne på benken så lenge det er det beste for laget. Hvem sa opp den lille lønnen hun hadde for at Vålerenga skulle kunne ha litt ekstra til nye spillere? Hanne! Der de fleste vil stille seg spørsmålet, hva kan klubben gjøre for meg, ville Hanne sagt hva kan jeg gjøre for klubben? Etter denne sesongen blir ikke Hanne lenger å finne på banen for a-laget, men jeg vet hun blir værende i klubben. For meg er Hanne Vålerenga. Det er vanskelig å rose en slik spiller nok og klubben Vålerenga hadde ikke vært den samme uten!

En captain i Norge

…selv om jeg kler det bedre;)

Takk for unike år, jeg hadde ikke byttet de mot noe! Ser allerede frem til sene fredagskvelder med vin og gode samtaler med en legende:)

Lykke til i dag bitches, chix og kanarifugler <3