En hyllest til en legende

Kategori: Ukategorisert | 0 kommentarer » - Skrevet lørdag 1. november , 2014

Klokken 13 sparkes siste serierunde i gang og jeg gleder meg som en unge. Jeg ligger fortsatt i senga, planen var å komme meg ut å få unna ukens 9. økt før kampen, men kjenner at det får vente. Endte opp på en pub med jentene på laget i går og da gikk klokken fort, men mer om dette senere.

I dag vil jeg nemlig vie dagens blogg til en legende, en av mine nærmeste venner, en kaptein med stor K.

På lag for første gang på 13 år

Da jeg kom til Vålerenga første gang var jeg 17 år og året var 2000. Jeg kom til et 1. divisjonslag med mange gode, unge, spillere for å få matchtrening og hjemmebanen het Bislett. En av de første jeg la merke til var ”veteranen” Hanne Mellingsæter. Hun hadde allerede vært i klubben noen år og var en spiss som scoret mål i massevis.

Etter ett år ble jeg hentet tilbake til Asker mens Hanne fra Groruddalen ble værende i Enga. I løpet av få år forsvant både spillere og trenere fra Vålerenga og klubben måtte ut av toppfotballen og ned i 2. divisjon, kun en ting var som det alltid hadde vært; Hanne spilte for Enga.

Jeg hadde gleden av å spille med de beste i både Norge og utlandet og vant både serien og cupen flere ganger. Parallellt med dette levde Enga i skyggen vår og de eneste gangene det var byderby, var i cupens startfase hvor den eneste spenningen var hvor mye vi ville vinne, eller de gangene rekruttlaget vårt stod på motsatt halvdel. Da jeg spilte mine store kamper så kom det alltid en tekstmelding fra Hanne i timene før kampen og jeg vet hun ville byttet plass med meg. Ikke som i Caro mot Hanne, men selvfølgelig som i Enga mot Røa.

Etter siste seriekamp i 2013

Men så begynte noe å skje i Enga, som nå spilte sine hjemmekamper ute på Valle Hovin. Cecilie Berg Hansen tok over laget og innførte et nytt begrep; treningskultur. Hun tiltrakk seg også nye spillere og de visne trærne på Valle begynte igjen å få farge. Den som spiret mest var selvfølgelig Hanne Mellingsæter. Hun ble omskolert til midtstopper og gikk i løpet av et par år fra å være hobbyspiller til å bli en toppidrettsutøver. Enga rykket opp, først en gang så en gang til og nå skulle klubben virkelig spise kirsebær med de store i norsk kvinnefotball.

Kalenderpiker

Da jeg i fjor vår stod uten klubb kom Enga på banen som en reddende engel, akkurat som de gjorde 13 år tidligere, og gjorde valget for meg enkelt. Alt var forandret…ny trener, ny hjemmebane, ny divisjon og selvfølgelig; Hanne Mellingsæter. Det ble et emosjonelt møte i gangene på Valle da veiene våre igjen krysset etter å ha vært adskilt både med år, divisjoner og triumfer. Skal innrømme at jeg følte meg liten da jeg igjen var tilbake i gangene på Valle, men da jeg møtte Hanne og tårene trillet så skjønte jeg at dette var rett. Valget ble lett, gleden over å få spille med en legende betydde mer for meg enn både penger og medaljer og jeg har ikke angret ett sekund. Allerede i første treningskamp var Røa motstander og undertegnede fikk en smell i kampen. Kaptein Mellingsæter går rett i strupen på motspiller og forteller klart i fra at hennes keeper, holder de seg unna. Det jeg ikke så før etter kampen var at Hanne også fikk seg en trøkk i samme situasjon, bare mye ganger verre. Det spilte derimot mindre rolle, keeperen hennes er hellig. For meg er det sånn en kaptein skal være!!! For en høst dette skulle vise seg å bli, etter å ha vunnet stort sett alt denne høsten, endte vi rett utenfor pallen og vi spilte oss frem til en semifinale i cupen mot Avaldsnes. Denne situasjonen var som tatt ut av et eventyr, Enga feiret 100-årsjubileum og klubben kunne nå sin første cupfinale på kvinnesiden. Jeg kommer alltid til å ha en bismak i munnen fordi jeg ikke kunne bidra til å gi Hanne denne opplevelsen. Vi tapte stort på vestlandet og så drømmen forsvinne i det fjerne, dette kommer til å plage meg så lenge jeg lever.

Uansett, 17 (eller er det 18?) sesonger i samme klubb sier sitt. Flere på laget var knapt født da Hanne snøret sine første fotballsko i den kongeblå drakta. I vinter var vi en gjeng fra laget som dro på hyttetur og det ble en opphetet diskusjon, Hannes standpunkt; hva er best for Enga. Jeg har mer enn en gang hørt at; jeg sitter gjerne på benken så lenge det er det beste for laget. Hvem sa opp den lille lønnen hun hadde for at Vålerenga skulle kunne ha litt ekstra til nye spillere? Hanne! Der de fleste vil stille seg spørsmålet, hva kan klubben gjøre for meg, ville Hanne sagt hva kan jeg gjøre for klubben? Etter denne sesongen blir ikke Hanne lenger å finne på banen for a-laget, men jeg vet hun blir værende i klubben. For meg er Hanne Vålerenga. Det er vanskelig å rose en slik spiller nok og klubben Vålerenga hadde ikke vært den samme uten!