Fotballsesongen i Spania har nettopp begynt, i Norge derimot går den mot slutten og for et drama det kommer til å bli. Skulle så gjerne vært i LSK-hallen i helgen når Lillestrøm og Stabæk gjør opp om seriegullet, men i steden har jeg valgt å finne frem noen av mine egne høydepunkter på banen. Det er ikke alltid så lett å stoppe opp og nyte øyeblikkene mens man står oppi de, men faktisk så er det noe man bør ta seg tid til i blant. Man vet aldri når det er over.
Jeg kunne valgt og tatt med noen såre øyeblikk også (de har absolutt vært der), men denne gangen velger jeg å fokusere på det jeg husker best av de positive. Har bl.a. et kretsmesterskap med Kongsvinger som var veldig stort der og da og mitt første landslagsuttak, som gjorde min største drøm noen sinne, til virkelighet. De bør selvfølgelig være på en slik liste, men de får finne seg i å være på benken denne gangen. Det som også er litt rart å tenke tilbake på er at opplevelsen av å vinne f.eks Norway Cup kan matche det å delta i et EM eller VM. Alt blir på mange måter større jo høyere på stigen du kommer…publikum blir flere, med- og motspillere bedre og alt er lagt til rette på en bedre måte. Det som likevel er det samme, er deg selv. Som liten stod jeg tusenvis av ganger og trente på avgjørende straffespark eller spilte landskamper alene hjemme i Kongsvinger. Jeg så for meg spillere jeg så opp til og publikum mens jeg satte det ene skuddet etter det andre. Hva som skjedde fra jeg var fjortisen som spilte med eldre jenter til jeg plutselig stod med flagget på brystet, vet jeg egentlig ikke.
En annen ting det å inneha den «trygge» reserverollen med forbilder, kontra det å være den som skal dra lasset og være forbildet for andre, dette er noe jeg har snakket en del med Kirvil Odden i Røa om. Tiden går veldig fort og plutselig står du der og må egentlig bare ta sats og stole på at ditt beste er bra nok. Det er forresten noe jeg alltid har tatt med meg, bl.a. for å kontrollere nerver; gjør ditt beste, det er bra nok. Ingen kan forvente mer. Så er det selvfølgelig opp til hver enkelt å sørge for at sitt beste er så bra som mulig. En annen ting er viktigheten av å forberede seg så bra som mulig. Men nok om det, her er mine ti høydepunkter (med forbehold om at noe kan være glemt). Det var ikke like lett å finne bilder av alt, men har stort sett klart det. Må også få understreke at jeg alltid har vært en del av et godt lag, noe jeg er ekstremt ydmyk og takknemlig for.
11. plass
Denne er todelt, men egentlig ganske like situasjoner.
Treningslandskamp mot Sverige i Spania. Jeg startet kampen på benken, men kom inn halvveis. Jeg reddet straffe og Leni scorte kampens eneste mål, et lite gjennombrudd. Leni er min beste venn og vi har fulgt hverandre i tykt og tynt de siste 16 årene. Vi har bodd sammen, trent sammen til alle døgnets tider og vært roomier. Det å få spille på øverste nivå internasjonalt med sin beste venn er noe av det jeg er mest stolt av og det at vi klarte å påvirke denne kampen i hver vår ende feiret vi på rommet den kvelden. Noen ganger beveget vi oss kanskje litt utenfor tillatt område på samling, ble heldigvis sjeldent tatt;) Dessverre har vi aldri fått spille ordentlig sammen på samme klubblag..
Seriekamp for Asker mot Fløya. Førstekeeper Astrid Johannessen fikk rødt kort og jeg måtte inn. Jeg reddet den påfølgende straffen og følte nå at jeg hadde noe i toppserien å gjøre.
Har ikke noe bilde fra kampen, men dette er hvertfall fra tiden i Asker og mitt første cupgull (som vanlig mot Team Strømmen, nå LSK)
Meg og Leni sammen for Norge
10. plass
Etter cup- og seriegull er seier borte mot Stabæk det kuleste å oppnå i Norge. Først og fremst fordi de har et veldig bra lag, men også fordi de har gode supportere og er et lag som sjeldent taper. Vi har stort sett hatt en stygg statistikk mot Stabæk på Nadderud, men i 2012 lyktes vi endelig med å slå de. Ledet ganske komfortabelt 3-0 til pause etter tre susere, men Stabæk kvitterte ganske raskt før de også fikk straffe. Reddet heldigvis straffen og kampen ble vunnet med 3-1.
Det kuleste etter cupfinale og seriegull må være å slå Stabæk på Nadderud.
9. plass
Champions League mot Everton borte. Etter at vi hadde vunnet solide 3-0 hjemme så skulle bortekampen være en sjarmøretappe, det ble den ikke. Etter å ha fått to mål i mot, ble det plutselig en kamp for livet. Sjelden har jeg hatt mer å gjøre i en kamp og sjelden har det vært deiligere å høre dommeren blåse i fløyta for full tid. Champions League er noe av det morsomste som finnes, nettopp på grunn av slike kamper.
Champions League mot Everton borte. Et høydepunkt!
8. plass
Nok en Champions League-kamp, denne gangen mot Turbine Potsdam. Etter supersesongen året før skulle vi nå ut å forsvare æren mot et av Europas beste lag, nemlig Turbine Potsdam. Det ble store endringer på laget denne vinteren, bl.a. pga graviditeter og det fikk vi merke. At jeg hadde trent med de og kjente mange av spillerne gjorde kampen spesiell, men også fordi Leni hadde spilt der. Vi fikk en leksjon og tapte 10-0 over to kamper. Likevel en enorm opplevelse å møte Europas beste spillere og også noen venner i en så viktig kamp.
Stor opplevelse. Nadine Kessler (på bildet) ble for kort tid siden kåret til årets spiller i Europa i fjor.
7. plass
Enda en Champions League-kamp, denne gangen hang vi derimot litt bedre med. Nok en gang spilte jeg mot en av Lenis gamle klubber og nok en gang kjente jeg mange av spillerne godt fra tidligere. Denne gangen hadde jeg også en bedre opplevelse personlig enn i kampene mot Potsdam. Faktisk var jeg på treningsleir med dette laget året før vi møttes. Jeg hadde egentlig bestemt meg for å gå dit også, men slik ble det dessverre ikke. Jeg har aldri klart å vokse fra dette med å se opp til gode spillere. Å spille mot disse spillerne var en helt enorm opplevelse. En annen morsom ting er at jeg dro ut og møtte noen av jentene på Wolfsburg etter bortekampen. Vi kom innpå kampen og jeg spurte hvem som hadde tatt straffen dersom de hadde fått en og hvor personen ville skutt. Jentene fortalte at det alltid var samme straffeskytter og at hun alltid skøt til samme side. På dette tidspunktet følte de seg nok ganske komfortable etter å ha vunnet 4-1 i første kamp. I Mjøndalen begynte vi med å score slik at det var litt temperatur i kampen, men kort tid etter dømmes det straffe til tyskerne. Jeg får blikkontakt med disse spillerne og jeg ser de tenker: SHIT, hun vet jo hvor straffen går. Var etter skuddet, men heldigvis (kanskje) så gikk det over. Uansett morsomme minner fra en av mine kuleste kamper.
Fra møtet med Wolfsburg «hjemme» på Nedre Eiker i Mjøndalen. Kampen endte 1-1.
Etter kampen mot Wolfsburg, min venn Selina Wagner!
Straffe i CL mot Wolfsburg, jeg visste hvor hun kom til å skyte.
På treningsleir i Østerrike med Wolfsburg
6. plass
EM i Finland. Til tross for at jeg ikke spilte og heller ikke var i nærheten av å spille så var dette en enorm opplevelse. Laget vårt hadde slitt med resultatene og var avskrevet av absolutt alle. VG hadde en dobbeltside hvor de skrev at keeperne var Norges svakeste ledd og ting gikk ikke akkurat på skinner. Likevel, hele denne perioden kommer jeg til å huske resten av mitt liv. Vi hadde en meget bra pre-camp og trenerne stod opp for oss 24 timer i døgnet og jentene stod sammen, med hånda på hjertet; jeg har aldri vært mer stolt av å representere Norge. Cecilie Pedesen (en fantastisk spiller og venn), kom fra intet og fikk sitt gjennombrudd etter å ha herjet med Sverige i kvartfinalen. Dette fikk hun også gullballen for, mens Ingrid Hjelmseth rett og slett stengte målet i hele mesterskapet. Har tidligere sagt at Ingrid er i verdenstoppen og det står jeg for. Det er helt greit å sitte på benken så lenge man har en så god spiller foran seg, uten tvil Norges beste keeper gjennom tidene.
Stolt landslagsspiller før VM i Tyskland 2011
En glad gjeng klar for EM
Det blir ikke mye kulere enn å møte USA, her ved Alex Morgan
5. plass
Cupfinale mot Trondheims-Ørn. Noen ganger vet du bare at det er din dag, det visste jeg denne dagen. I det vi ankom Telenor Arena gikk jeg forbi Gøril Kringen som var i gang med et intervju og jeg kunne høre henne fortelle at det var helt stille på bussen på vei inn mot Fornebu. I vår buss hadde det vært kjempestemning med allsang og dans. Vi var rutinerte det var ikke de, jeg visste de var nervøse og jeg visste denne dagen kom til å bli spesiell. Sluttresultat 7-0! Jeg husker også at Ørns keeper var tatt ut på landslaget og ikke jeg i forkant av denne kampen. Selv om ikke jeg hadde så mye å gjøre så var det min lille revansj.
Cupgull nr tre etter 7-0 over Ørn
4. plass
Cupfinale mot Team Strømmen (som vanlig) på Bislett. Dette var min første cupfinale hvor jeg spilte og det var en tett og tøff kamp. Første sesongen min i Røa så vant vi serien, men tapte semifinalen i cupen. Dette året var det ingen som kunne stoppe oss og gullet ble til slutt vårt etter at kampen hadde vippet en god stund. Husker spesielt at Siri Nordby skrudde en utoverskrudd corner rett i mål, typisk henne. Dette, sammen med seriegullet året før, var starten på en eventyrlig periode med bl.a. to «the double». Av mine fire cupgull så har tre kommet mot nettopp Team Strømmen. En annen morsom ting er at jeg har møtt min «bysøster» Cathrine Dekkerhus i nesten samtlige ettersom hun byttet til Stabæk i det vi begynte å møte de i finalene.
Actionbilde fra kampen mot Team Strømmen
Yes, mitt første ordentlige cupgull!
3. plass
Norway Cup. Kanskje litt rart at denne kommer så høyt, men for meg personlig var dette kanskje det råeste jeg har opplevd på banen. Som jeg skrev i stad så er det litt rart hvordan «lille du» blir satt inn i alle mulige settinger. Jeg var Askerspiller og hadde egentlig alt jeg trengte, minus spilletid. Dette ble løst med at jeg gikk på utlån til Vålerenga. Enga endte opp med å bli noe veldig spesielt for meg og jeg er oppriktig glad i klubben. Da jeg i fjor sommer stod uten klubb og Enga kom på banen i jubileumsåret så var jeg ikke i tvil. Mye var selvfølgelig forandret, men Hanne Mellingsæter spilte fortsatt i klubben. Det ble ganske emosjonelt da våre veier igjen krysset, men mer om det kommer senere. Fikk ikke spilt så mange ganger mot Enga i toppserien, men de gangene det skjedde så spilte jeg stort sett i samme farger bare motsatt rekkefølge dersom det lot seg gjøre. Uansett så ville skjebnen det slik at vi kom til finalen dette året og motstander? Asker. Jeg gikk på denne tiden på NTG og jeg trente med disse jentene hver eneste dag. Vi kjente hverandre ut og inn og har i alle år hvert hverandres beste støttespillere selv om vi har spilt på forskjellige lag. Etter en tett og jevn kamp, ble det til slutt straffesparkkonkurranse som vi til slutt vant 2-0. Meget spesiell dag for meg og meget spesielt utfall av en meget spesiell kamp.
Fra min første periode i VIF
Ett av høydepunktene mine…tilbake i VIF
To av mine favoritter, på og utenfor banen!
2. plass
Mitt første seriegull. Hadde vunnet serien før siste kamp og det gikk jo som det måtte gå med 5-1 tap mot Kolbotn. Uansett en stor opplevelse å være best i Norge. Da NFF glemte å ta med medaljene våre som vi sikret runden før, sørget sponsorer for å trykke de rett på drakta, morsomt:)
2007 tror jeg. Seriegullet er sikret før siste kamp
1. plass
Denne går det faktisk ikke an å dele opp da alt bare hang sammen. Vi visste vi hadde et par enorme uker foran oss med cupfinale, seriefinale og 8-delsfinale i Champions League som perler på en snor. Vi visste vi var underdogs i hvertfall to av kampene og vi forsøkte så godt vi kunne å gire hverandre opp før det smalt for alvor. Vi snakket om at det var 1,5 uke igjen av sesongen og hvor gøy det ville vært og tatt ut alt i disse fire kampene og stått igjen med bare seiere. Det startet med seriefinale mot Stabæk på hjemmebane. Vi hadde tapt stygt mot Stabæk tidligere og vi visste de nesten hadde et landslag på banen, men uavgjort var nok og for meg var denne kampen den viktigste. Vi forsvarte oss godt og jeg husker enda skuffelsen da dommeren la til fire lange minutter. Heldigvis klarte vi å ri av stormen, kampen endte 0-0 og første gull var i boks. Husker vi i god Røa-ånd tok oss en liten fest den kvelden, men vi visste alle at det bare var dager til neste utfordring, nemlig fjordårets sølvvinner i CL, Zvezda. Zvezda er en klubb som kommer fra Perm i Russland og dit er det LANGT. På mange måter er det som å ta en tidsmaskin tilbake i tid. Geir, som ikke er spesielt glad i å fly, ga klar beskjed om at dersom vi ble knust så ble han igjen hjemme når vi skulle dit uken etter. Kampen endte selvfølgelig 0-0. Allerede 3-4 dager senere ventet en ny kamp, denne gangen cupfinalen mot Team Strømmen. Noen severdig finale ble det ikke, men vi dro i land seieren etter at Elise hadde hamret et langskudd i mål. Vi bodde sammen på den tiden og jeg husker jeg sa til henne at hun kunne få sitt livs opplevelse den dagen, tror ikke hun glemmer det med det første;) Så var det Russland da og siste kamp for sesongen. Helt ærlig så var det vel ingen som trodde at dette skulle bli noe annet enn tap og exit, men da Guro sendte oss i ledelsen etter to minutter så skjedde det noe med jentene. Vi kriget som løver og da Zvezda ikke klarte å score mer enn ett mål så var det et faktum, vi var videre på flere scorede bortemål. For en enorm glede, vi hadde kommet oss igjennom alle kampene med best mulig utfall. Hvor vi hentet kreftene fra i denne perioden skjønner jeg fortsatt ikke, men det var en sliten gjeng som knakk sammen i det dommeren blåste av. Festen som fulgte kommer aldri til å bli overgått og den varte og rakk til vi var tilbake i Norge (duppet vel av et par timer på flyplassen i Moskva alle sammen). En ting er hvertfall sikkert, jeg har aldri vært del av et bedre lag enn jeg var i denne perioden og dette er en tid jeg aldri kommer til å glemme.
Akkurat tatt seriegull etter en ellevill seriefinale
Fra seriefinalen. Solveig Gulbrandsen er også i bildet, en av de beste jeg har spilt med.
Zvezda borte, min mest absurde kamp..
Så deilig er det å ta seriegull!
Det beste laget jeg har spilt på..
Feirer seriegull i garderoben
Ett av mine favorittbilder, helt konge at han ler:)
Blir nesten litt rørt her jeg sitter og vet at mange skal gå gjennom mye av det jeg har opplevd de kommende ukene. Kan ikke gjøre annet enn å ønske alle sammen lykke til. Nyt øyeblikkene, de blir så altfor fort historie selv om minnene vil være med dere for alltid.
En av de som skal ut i to spennende kamper. God venn og klassespiller; Isabell Herlovsen gir meg en high five ETTER at jeg har reddet skuddet hennes. Digger det!
<3
